Fortelling

Hva gjør man med ordene ; Kveldskurs, sjøstjerne, klovn,villa, hjemlengsel, popstjerne?

Det er nemlig de ordende jeg fikk utdelt i min stiloppgave i Norsk, VKII. Dette er en litt anderledes historie, om ;

"Sjøstjernen Leah Morin sitt møte med menneskene."


På bunnen av sjøen, mellom sjøgresset og kråkebollene, der hvor mennesker ikke liker å gå når de bader om sommeren, der bor sjøstjernene. Husene deres er lagd av tang og de er godt beskyttet av krabbene. Sjøstjernene har ingen uvenner der nede på bunnen av havet. De kommer godt overens med både fisker, krabber og kråkeboller. Egentlig så lever de i sitt eget lille paradis! Men noen ganger blir dette paradiset til et mareritt for noen sjøstjerner, noen blir veldig syke på grunn av store svarte skyer som kommer mot dem. Fisker og krabber dør, og sjøstjernene blir helt hjelpesløse mot den eneste fienden de har, nemlig menneskene. Krabbene bor nemlig sammen med sjøstjernene for at de kan klype alle menneskehender -og tær som nærmer seg de fine fargede skapningene med 5 armer! I sjøstjernen Leah Morin sitt 19 leveår skjedde altså dette; mange mange krabber døde, og det betydde fritt frem for menneskehender og menneskeføtter. Mange sjøstjerner ble tråkket på, og mange ble også plukket opp for så å bli hivd rundt i sjøen, eller for å bli lagt på stranda for å tørke. Dette ble skjebnen til mange sjøstjerner denne sommeren, blandt annet for mange av vennene til Leah Morin.


Forståelig nok var Leah Morin lei seg og savnet dem veldig mye, og foreldrene hennes visste ikke hva de skulle gjøre. Siden dette hadde vært en del av livet til sjøstjernene i mange, mange år, så hadde de jo prøvd å finne løsninger på hvordan man kunne gjøre triste sjøstjerner glade igjen. En av løsningene var en klovn. Kråkebolleklovnen hadde hjulpet mange unge sjøstjerner gjennom årene, både fordi han var morsom og fordi han så rar ut. Han så nemlig ut som en liten rund pyramide! Men Leah Morin forble trist. Hun lurte på hvordan de fæle menneskene bare kunne ta vennene hennes!


Plutselig en dag kom det en liten flytende gelèklump bort til henne. Gelèklumpen hadde mange fine farger på seg, og de gikk liksom gjennom kroppen dens som små tøt, og den var like pen å se på som regnbuen. Den hadde også noen glødende tråder hengende fra kroppen. Dette var en ønskemanet! Den lurte på om det var noe den kunne hjelpe Leah med, og hun svarte at hun ville vite hvorfor mennesker kunne være så onde. Da sa ønskemaneten til Leah Morin at den ikke hadde noe svar på det, men at den kunne hjelpe henne å forstå de litt mer. Uten å tenke seg om verken en eller to ganger, sa Leah at det ville hun.


Plutselig skjedde det noe rart. De fem tentaklene hennes ble til et hode, to armer og to ben! Hun ble et menneske! Før hadde hun bare hatt en sjette sans om hvordan ting så ut og hvordan de føltes, men nå kunne hun faktisk se, føle, høre, smake luft og lukte. Hun kunne også lese og snakke, og hun hadde på seg en nydelig lilla og turkis kjole. Det var akkurat de samme fargene hun hadde som sjøstjerne. Ikke bare hadde hun på seg klær, men hun var samtidig kliss våt fra livet og ned fordi hun fortsatt var i vannet! I lommen hennes var det en lapp hvor det sto :


«Dette vil være din naturlige form i fem dager. For å overleve må du huske på å drikke en liter saltvann hver dag. Lykke til!»


Selvklart var dette litt av et sjokk, men hun tenkte at dette skulle hun klare med godt mot. Hun hadde nå tatt form som den eneste fienden hun hadde i hele verden. Leah tenkte seg om, og fant fort ut at hun ikke kunne stå der, fullt påkledd og midt ute i vannet, så hun gikk inn på land. Der så hun seg godt rundt, og det første hun så på land var mange sjøstjerner. Hun la dem alle forsiktig ut i vannet igjen, før hun gikk videre. Litt lenger ned på stranda møtte hun noen unger som lekte med noen sjøstjerner de hadde plassert oppi en bøtte. Leah spurte ungene om hvorfor de gjorde dette mot sjøstjernene. Da fikk hun et svar hun ikke hadde regnet med, for hun hadde hele tiden trodd at mennesker var slemme. De sa at de ville ha med sjøstjernene hjem, og ta vare på de for alltid, for de var så nydelige. Da skjønte Leah Morin at mennesker ikke bare var onde, og at de ikke mente å ødelegge for alle. Hun sa til dem at de burde legge dem tilbake i vannet og hun forklarte dem at mange av sjøstjernene hadde en familie som ventet på de, hjemme i sjøen. Dette forsto barna, og de slapp alle ut igjen. Litt lenger ned på stranda var det noen barn som hadde fanget noen maneter, og blandt manetene lå ønskemaneten. Leah fortalte det samme som hun hadde sagt til de andre barna, og da lot ungene også manetene slippe ut i sjøen igjen. Dette gjorde ønskemaneten kjempe glad, og den sa at hun kunne være så lenge hun ville på land, og når hun ville hjem til sjøen igjen så skulle hun bare si «hjem, kjære hjem.»


Tiden gikk, og Leah Morin var fortsatt veldig nysgjerrig på menneskene. Hun hadde funnet seg en forlatt villa i nærheten av stranda, så hun lett hadde tilgang til saltvann. Hun var ute ca en gang om dagen, for å se om noe hadde forandret seg fra dagen før. Det ble fort vinter og Leah Morin begynte å få hjemlengsel. Hun bestemte seg for å dra hjem før neste uke var omme. Dagen etter var det en kraftig snøstorm, og det var veldig glatt fordi fuktigheten fra sjøen hadde lagt seg som is på veien.


-BANG- sa det, og Leah så ut av vinduet. Det var en gammel bil som hadde krasjet inn i gjerdet utenfor villaen til Leah, Hun løp ut og spurte om han i bilen hadde det bra. Det hadde han, men han var litt fortumlet. Han hadde det veldig travelt fordi han skulle på kveldskurs, nemlig det kurset hvor han endelig skulle lære å synge. Leah Morin ble bekymret, og sa at han på ingen måte kunne dra noe sted før han hadde kommet inn til henne for å slappe av litt. Da de kom inn spurte Leah om hva gutten het, og hvor gammel han var. Gutten sa at han het Tom Skjell, og at han var 19 år han også. Han sa også grunnen til at han skulle lære å synge, og det var nemlig fordi han hadde lyst til å bli popstjerne!


Tom hadde fått en liten hjernerystelse og måtte derfor sove på sofaen til Leah den natten. Leah Morin likte Tom så godt, og hun syntes at han var så pen, at hun gikk ned til sjøen mens han sov. Der ropte hun så lavt hun kunne på ønskemaneten. Etter 5 minutter var ønskemaneten der, blinkende og flott slik den alltid var. Leah Morin hadde veldig lyst på et ønske til, og siden ønskemaneten allerede hadde sagt at hun fikk ønske seg hva hun ville, så var det selvfølgelig helt greit. Hun kunne spørre om alt hun ville. Når Leah fikk svaret spurte hun om hun fikk lov til å ta med seg Tom hjem til sjøen. Da fikk hun vite at alt hun trengte å gjøre var å helle fem liter saltvann over han mens hun holdt han i handa og sa «hjem, kjære hjem.» Dette gjorde hun, og siden da har de levd sammen som sjøstjerner og de gjør det sikkert enda. Familien til Tom savner han fortsatt, og moralen i denne historien er at man er ikke alltid bedre enn andre selv om man tror det. Eller noe sånt.

 

 

 

 

 

Alt er selvfølgelig under min kopirett, og siden du nå ser dette tegnet : © Tiril Auby, så skjønner du det litt bedre. Ved mindre du skal lese den for barna dine da, da kan du få lov til å skrive av. For hånd.

hits