Whoop.

Denne helgen har jeg byttet ut trening med Landsstyemøte, og bachelorlesing med budsjettdebatt. Det er gratis kaffe og ikke minst mat, noe som er fint siden jeg har 100 kroner på matbudsjettet mitt for neste uke. Det har ikke så mye å si for min del, men mamma og pappa burde sette stor pris på denne frihelgen. Jeg har også satt meg opp på maten uten hvete eller melk, noe som tilsier at det er porsjonskontroll. Det er jo fint, for porsjonskontroll for meg hjemme innebærer stort sett at porsjonen er ferdig når det er tomt, og det er stort sett på bunn av iskremboksen. Finfine greier! Det er til og med kran med sprudlevann her, og det er nå bestemt at dette skal jeg også ha når jeg blir stor. Jeg har også fått bruk for pysjen jeg fikk til jul, bare se!

Den har også like fin rutete overdel, men den fikk ikke være med på bildet dessverre. Måtte også gjøre om lua mi til nattlue, for jeg var for trøtt til å gå å slå av lyset. Trøtt kan også være synonym med lat, men det trenger jeg kanskje ikke si. Vi sover på hotell, og siden vi er en studentorganisasjon sier det seg selv at vi camper sammen to og to. Min roomie snakker i søvne, så vi har blitt godt kjent. Eller jeg har da. Jeg elsker jo (dette er altså helt uten sarkasme) når folk snakker i søvne, vet ikke helt hvorfor, men jeg tror det er det som tilfredstiller nysgjerrigheten min mest. Så vet dere det. Nå er det bare å nyte de siste dagene her, for det gikk nettopp opp for meg at det bare er 3 møter igjen før jeg er ferdig som studentpolitiker/tillitsvalgt, og ikke minst det å være sammen med de fantastiske menneskene som er her. Ship O'hoy!

ÅJA. Blogganbefaling av en av de smarteste menneskene jeg kjenner her → BLOGG. 

Og vet dere hva? Her er siden til Stiftelsen Erlik også. Der er det linket tilbake hit igjen, men den trenger dere ikke trykke på.  → =OSLO

Hei. 

Det er det jeg har å begynne med, for jeg har verdens største skrivesperre for tiden, og de små innfallene jeg har av inspirasjon bruker jeg på hovedoppgaven som er due om få strakser. Med få strakser mener jeg få måneder, noe som går så altfor altfor fort! Siden sist har jeg endog klart å komme meg på byLarm, farge halve håret rosa, hatt Tupperwareparty(!), passet hunden Hebbe og ikke minst kommet meg på trening. Jeg har ikke hatt tid til alkohol, og dermed har jeg ikke drept nok hjerneceller til at kreativiteten har kunnet flyte forbi alle 'to do' lister. Dette er imidlertid en sak jeg jobber med, parallelt med å komme meg gjennom oppvaska som står på benken. I det siste har jeg fått nytt sengetøy, vasket gulvet og fått meg paiform, det er måte på hvor husmorlig man skal gjøre seg tenker nå jeg. 

Anyways! Pappa har fått seg ny jobb, se; http://tb.no/nyheter/vestfold-er-her-1.6856500.

Pappa har nemlig fått jobb som prosjektleder for =Vestfold, noe jeg (helt objektivt selvfølgelig) mener er en jobb han er skapt for. Helt siden han så selgere for The Big Issue i England har han ønsket noe slikt for de narkomane her i området, og nå har han fått det som han vil. At slike tiltak blir satt igang gir meg litt troen på menneskeheten igjen, på begge sider. Jeg har ikke mange fordommer, men skal sies at når jeg ga min siste 20 kroning til en rusavhengig for et par år siden, som så betalte sjokoladen sin på Narvesen med en 500 lapp, da ble jeg litt snurt. Jeg ville også ha sjokolade. Nå derimot kjøper jeg mer enn gjerne et par blader, for det er en fin ting å ta med som besøksgave også, i steden for noe rart man fant på Nille. Før jeg leste =Vestfold var alt jeg visste om Odd Børretzen at han HATET måker for eksempel, og om det er alt du vet om han også anbefaler jeg portettintervjuet av han i bladet. Jeg har nå vært innom hver dag siden kontoret åpnet, for det er nemlig veldig koselig der. Det er gratis kaffe, kjeks, og om man er skikkelig skikkelig kald så er det en varmedress på lur også. Akkurat de får man nok bare om man er selger altså. I dag var det verdens blideste nyansatte selger som møtte meg ved ankomst, med det største smilet jeg har sett på lenge! Han hadde som alle andre fått et selgernummer laminert i et kort som hver selger har rundt halsen for å bekrefte at de har, som han gladlaksen her sa, "lisens til å selge". Han hadde nemlig fått selgernummer 007, og hvem er det som ikke hadde glist litt ekstra over det. 

Her er et bilde fra åpningsdagen, sammen med jentene fra =Oslo. 

Nei, nå er døgnet over for min del. I morgen er det seminar med Norsk Studentorganisasjon, så her er det vedtekter og resolusjoner som skal fordøyes. Smil!

....men du får denne på døra!

Stefaren min > stefaren din. 

Noen får en bra julepresang i år, til tross for at jeg ikke skal være her i jula. Ja, jeg har allerede spist den andre halvdelen, og jeg er usikker på om det var det eller klemmen som hjalp, men jeg tar resten for sikkerhetsskyld. Ingen vits i å kødde med naturen her i gården nei. Etter eksamen i dag gikk nesten alle ut til tiden, med tårer i øynene og en "jeg vil ikke prate om det". Litt som om alle hadde blitt slått i trynet av noen de nesten hadde blitt glad i, men som viste seg å være en skikkelig dust alikevel. Dette har resultert i hjernedød underholdning presentert av god gammel amerikansk sitcom, og bare et par glimts bort på pensumet som skal fortæres gjennom de neste 36 timene. På en annen side er det jo nok energi i en sånn sjokolade til å sette en hel barnehage i gang med barnearbeid og det hadde vært legitimt, så kan vel hende jeg gir det en ny sjans nå. Dét, eller finne ut hva jeg skal gi i julepresang. Blir litt dumt å slå til med "ta inn og ut av oppvaskmaskinen to ganger i uka" i år også, hvertfall siden jeg tror de begynner å merke at jeg har flyttet ut. Jaja, var 10 fine år med hjemmelagde gavekort som de tilfeldigvis glemte å innløse når jeg var på besøk, men sånn har det blitt. Kastet nettopp dorullene også, så nye dorullnisser blir det heller ikke i år. Det er synd, for husker mamma alltid ble så innmari glad for de, og de begynner tross alt å bli litt slitt...

Så dere, det viser seg at jeg er allergisk mot øl. Haha, tenker sikkert dere, det er vi alle. Altså, jeg tuller ikke. Hvordan jeg fant ut det? Fellesnevneren er at jeg husker ikke. Ingenting, aldri. Jeg kan drikke to flasker vin og fortsatt være snill hele kvelden, bare sende hyggelige meldinger og fortsatt få med meg hele kvelden. Det samme gjelder alt annet, bortsett fra øl. Èn flaske vin toppet men en eneste øl er det som skal til, og plutselig er både veske, skjerf, integritet og en sko borte. Jeg har forsket litt på dette nå, og det har ikke vært billig. Det har gått mange flasker vin, og det har vært stor stas, men så var det ei venninne som så snill som hun var spanderte en øl, og vips våknet jeg opp mens jeg sto hos pappa og pent lurte på om han kunne kjøre meg hjem. Jaja, nå vet jeg jo at jeg ikke tåler mel, så å utfordre sjebnen burde jo strengt tatt ikke være nødvendig, men hadde vi spurt Tiril - 15 år så hadde hun nok vært uenig. Alle vet at tenåringer er noen trassende troll helt til de får viljen sin, men nå tror jeg kaskje at jeg har Tiril - 15 år med på laget, ettersom jeg mistet yndlingsskjerfet hennes. 

Over til noe annet! Det er to eksamner igjen, snart jul og på tide å spise seg feit. Ettersom jeg ikke klarte å velge om jeg ville feire jul med de gamle eller de unge i år fant jeg like så greit ut at jeg flykter landet sammen med Ann-Charlotte og familien hennes på lillejulaften. Jeg tar med mac'en, for det er ingen jul uten tegneserier på NRK eller Hovmesteren på lillejulaften. Jeg har begynt å glede meg til tross for  tankene om alt pinnekjøttet jeg ikke får spist og som blir borte mens jeg er i eksil, men det får bare gå. I steden for å risikere å brekke lårhalsen når jeg går så er det fritt frem mot jogging i sol og varme. Jeg har lovet meg selv å ikke skrive klissene meldinger på facebook om det, siden jeg un-friender mange hvert år av ren misunnelse, og jeg er for stolt til å sende ny forespørsel uansett hvor mye jeg vil snike på de. Sånn er nå det. 

Julia kommer endelig hjem denne uken, så det vil vel si at jeg ikke har blogget på år og dag. Det har faktisk ikke skjedd noe spennende. Det nærmeste jeg har kommet en date har forlatt landet for det neste halve året, jeg har sett Sivert Høyem live, jeg har latet som om jeg har lest pensum, men faktisk sett på de første sesongene av Dexter. Det var helt ærlig snakk om prioriteringer.

Lillesøster Frida har begynt å jobbe igjen, samt bare blitt tøffere og tøffere for hver dag. Jeg er stolt storesøster. Jeg har fått lampa jeg har ønsket meg, og jeg har funnet ut hva jeg skal skrive bachelor om. De to eksamnene jeg har nå står egentlig bare i veien, men hei dere, sjørett og organisasjonskultur er som sandpapir for hjernen, og så bløt den har blitt av all vinen så får jeg vel bare si at det er greit. GREIT. 4 timer til neste, og jeg lader opp med te og ja..oppdatere dere med ingenting. Smil! 

SE! EN ELG!

Jeg har endelig bikket 23, for tredje året på rad, og jammen føles det helt supert. Jeg har fått sanket inn arvegods, vin, yogapute, tegninger, bamser, og ikke minst kaker. Akkurat som å bli 7 år igjen, bare  at nå kan jeg drikke vinen selv. Over til noe annet.

Jeg har fått ny kopp. Den er awesome.

Sånn, over til noe helt annet.

Som de rundt meg vet så lider jeg av et lite snev av seperasjonsangst. Ikke så stort, men nok til at alle hjerter gleder seg når Julia om under ti timer igjen sitter i bilen min, trygt hjemme fra både regnskogslinje og Nord-Trøndelag. Om en uke drar hun 8 uker til Peru og Amazonas, men jeg har et ganske selektivt minne, så det blir nå fortrengt. De siste årene har vi nesten vært festet ved hofta, så når Tønsberg fikk seg et kombinert 18/20 års utested løste det mange utfordringer. Det er tross alt 7 år i mellom oss. Jeg prater jo om Julia som et enebarn nå, men hun har jo en tvillingsøster. Dette handler om Julia, fordi tvillingsøster Frida  enda bor hjemme hos mor, og fortsatt sladrer når jeg dytter ho. Anyways, seperasjonsangst. Eivind flyttet jo for noen måneder siden nå, og han synes det hele har gått veldig bra. Han forventet telefonsamtaler hvert femte minutt (som vi hadde her hjemme) og sikkert postkort hver uke, men sånn ble det ikke.  Han tror at det har gått eksemplarisk, men sannheten er at jeg lurte han inn på Wordfeud (scrabble for smarttelefoner) og betaler romkameraten hans en liten sum i måneden for å ta bilde av han hver kveld når han sover. Det runder det hele ganske fint opp føler jeg. Dagen i morgen kommer til å bli brukt til å bli kjent med vår nye katt, for det har seg sånn at siden 2 av 3 barn har forlatt redet så har mamma erstattes oss med en katt fra dyrebeskyttelsen. Den het Gorm, men heter nå Musse. Ja, de hevede øyenbryna fikk jeg også. Dette er ikke bare snakk om å ta til seg en katt, dette er regelrett erstatning, for vi andre søstrene er hyperallergiske. Jeg klarer meg fint med allergitabletter, Julia derimot har minne som en gullfisk og man vet alle hvordan katter håndterer gullfisker. Lurer inn Julia med den myke pelsen og de søte øynene, og POFF sitter hun der med hovne røde øyne. Kan kalle det et overraskelsesangrep, for Julia blir like overrasket hver eneste gang. Nuff said.

Nå har jeg rundet internetten, så nå kapitulerer jeg.  Gå forsiktig.

Å dra til Oslo med impulskontrollen trygt hjemme, for å la eventyr være eventyr.

Å sitte i ett kjøkkenvindu mens man observerer rare mennesker i bygårdsvinduer.

Å sette på 'O Children' mens man tar en sigarett ut av det samme vinduet.

Å våkne til lukten av kaffe, som noen andre har laget. 

Å lage mat med fine mennesker i timer.

Å sitte på Blindern i skyggen med en venn man ikke visste at man savnet.

Å løse verdensproblerer med samme venn i 5 timer og ikke tenke noe annet enn at livet skulle vart lenger.

Å se sin trofaste søster dra ut i verden, på egenhånd. 

Å tenke at ett døgn i denne byen er ikke nok, og la resten komme som en overraskelse. 

Å kjøpe nye sokker, som om det er det beste som fantes.

Å hver dag starte dagen med en film som "One night on earth" og "Before sunrise".

Å finne veien.

Å finne veien.

Å finne veien. 

Å komme hjem med dobbelt så mye enn det jeg dro med. 

OslLove. 

Det var en gang en som het pappa og ei som het Gro. De giftet seg, så Gro ble dermed stemoren til Tiril, før lille Ida ble født. Tiril ønsket seg sånn skikkelig hull i nesa når hun var 13år, og siden hun ikke hadde impulskontroll ble det akkuratt sånn. Pappan til Tiril synes ikke noe særlig om dette her, så den måtte nok ut. Da begynte Tiril å mase om tattovering i steden. Åjadda. Ettersom tiden gikk, og temaet stadig kom opp, hadde Gro en idé. Hun sa at om Tiril bare ventet til hun var over 18 år, og fikk en tattovering som hun kunne akseptere så skulle hun betale den første. Mind you, dette gjald bare tattoveringer. Tiden gikk, og Tiril ventet. Og ventet. Det har seg nemlig slik at løfte om gratis ting virker på Tiril. Er det som virker best faktisk. Så en dag kom Tiril innom jobben til Gro for å fortelle at nå ble det tattovering, men Gro var fortsatt skeptisk. Det var bra, for det var Tiril også. Tattoveringen kom på plass, og etter et par dager fikk Tiril en melding; 

Så ser dere, stemødre er ikke onde. De er fine. Skikkelig fine. 

Litt om mine flotte sommerdager. Er ikke så mye å si egentlig. 

The Strokes - I'll try anything once

Mens jeg var opptatt med å bruke opp leveren min, var bilen opptatt med å bruke opp radiatoren sin. 

Da er det kjekt med en stefar som kan trylle. Nå har jeg også lært å trylle. 

Som fast inventar hos Alex, har vi feiret at vi har vært venner i 10 år de fleste sommerhelger. Her lærer han å spise sushi. Bra oppdratt. 

Gutta boys og jeg har hatt flotte golfdager, noe jeg aldri i mitt liv trodde at jeg kom til å prøve. Vet fortsatt ikke hvordan det skjedde. 

Anna og jeg har spist lykkefrokost, sånn som bare 5 (og 25) åringer kan. 

Jeg har forberedt meg på sjømannslivet . . . .

 . . . og blitt forloveren til Synnøve!

Frida og jeg har jobbet på festival. Flinke. 

Som sagt, hard jobbing på festival. Dette er Are, og ingen dyr ble skadet ved dette stuntet. 

Vi var på utevisning av filmen til fine Odd Magnus, "Hjelp, vi er i filmbransjen", på Total. Må se den en gang til, for øllen var litt billig der, som vanlig. 

Aner ikke hvor mange ganger autocorrekt har ødelagt meldingene mine, men det begynner å bli noen nå.

Dro med meg fine Julia på festival. Som dere ser han hun gjort det før. 

Jeg har også tatt meg tid til å sulte foran brødboksen. 

Siden jeg ikke har hatt så mye å gjøre sånn egentlig, så har jeg passet denne fine hunden her, samt en som er helt lik. Den hatet regn, så vi hadde noen diskusjoner. 

 . . . Den var heller ikke så glad i å kjøre bil. Var sånn jeg fant ut at den kunne leke død. 

Lillsesøster, pappa og jeg har også tatt oss tiden til litt kvalitetstid på stranden.

Som dere ser så har vi noen felles gener. Flaks jeg kunne spørre 5 åringen, siden jeg hadde glemt å pakke min egen neglelakk. Hun hadde fire. 

Fetter Jon ja, må ikke glemme han. Jeg har nesten bodd hos onkel og tante hele sommeren sammen med Eivind, og som dere ser kan det da fort bli en liten miks når det gjelder klær. Ikke første gang Jon har tatt genseren min. Får de bare såvidt tilbake også. 

Det beste må vel ha vært 10 års reunion med ungdomskolen og alle de fine menneskene jeg hadde savnet. 

Siden det var så moro tok Karianne og jeg med oss barna opp til Ingun samme uke, for å løpe gjennom vannsprederen og mimre enda litt til. 

Jeg fikk også prøve meg som 2 barns alenemor i 12 timer for Edvard Nikolai (3 år) og Ingrid Othelia (8 uker), og jammen glemte jeg barneangsten min. SE DA!

Det værste (her utelukker jeg Utøya) med sommeren var vel at mannen min flyttet til Stavanger. Platonisk mann, men alikevel. 

Fetter Tord har fått seg samboer, og jammen har hun ikke tatt over tradisjonen med å kose seg med facebooken hans. At han ikke lærer. 

Da er vel det meste oppsummert, og jeg har endelig kommet inn i rutiner med forelesninger og internettshopping igjen. Fikk plutselig 30 sjokolader i posten i dag. Godtestopp og internett er en umulig kombinasjon. 

Så jadda. Så neida. Hade. 

Akkurat nå er jeg litt bekymret for min egen ungdom, for i går brukte jeg ord som "jeg er for gammel for dette her", og mente det, samtidig som jeg kan huske hvordan jeg kom meg hjem og at jeg for første gang siden jeg var 15 klarte å ikke miste Cecilie når vi først var ute. Det pleier gjerne å gå en stund mellom hver gang, for hun må glemme at jeg pleier å stikke av mellom hver gang. Forrige gang ba hun noen passe på meg mens hun var på toalettet, og det siste jeg husker at jeg tenkte var "challange accepted", før jeg dukket unna og løp. Jeg er ikke den letteste å ha med å gjøre når man tar meg med ut på byen, gitt. Det er midt i fadderuka, og jeg kjenner at leveren min krymper litt etter litt, men om jeg skal fortsette med sånne voksne gloser så er det ikke så farlig med den. I dag har tiden blitt brukt på film og sushi, samt en kosetur til Sophie for å informere om denne nye vendingen i livet mitt. Å få sympati fra ei med hus, bil, kjæreste og snart en hund er som å prøve å få en 3 åring til å gi fra seg godteriet sitt, men hun er veldig flink til å late som! 

Anyways, her er noen bilder fra når Frida og jeg fikk våres første tattoveringer i går, topp stemning!

Flotte Arne, som fra før er piercingmannen min, ga den som en gave til Frida, og hun ble like glad for å få den gratis som det han var for å gi den. Fine mennesket. 

Her er da den jeg tok, etter å ha hatt lyst på den altfor lenge. Ble finere enn jeg så for meg, så det er jo bare stas!

Ha en flott helg folkens!

Så, hva har skjedd i det siste? 

Joda. Jeg har kjøpt 3 stk hodeputer! Det lurte du nok på. 

Dette er meg som elg. 

Hva ellers? 

Joda, jeg har tidenes kjærlighetssorg siden nye Eivind har flyttet til Stavanger. Om man kan ha kjærlighetssorg for noen man ikke har gjort det slutt med, og ikke minst, aldri vært sammen med? Jo, hør nå her. Alt man trenger er et stk annen person som man er sammen med annenhver dag og som vekker deg med pianospilling. Det holder for meg. Det går greit, altså. Jeg lastet nemlig ned alle mobilbildene hans ned på macen min før han dro, så vi fortsatt kan avstandsmobbe, slik som dette:



Og dette. 



 Sånn bortsett fra det så er det studiestart nå. Får vel skrive litt om det også, samt den fine helgen jeg hadde! Men først, prøve de nye putene mine. So long. 

Det var ei tøff Frida jeg møtte i går, og ei nedbrutt ei jeg fikk kose og kysse på i dag. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er umåtelig stolt over jenta, og at hun klarte seg så fint uten å ha ei overbeskyttende storesøster over seg, noe som hun gjerne klager litt over uansett. Dagen i dag har gått til å tenke på alle andre som ikke har vært så heldig, og beskjedene som har kommet inn om hva som har skjedd med alle som hun så bare minutter før helvetet var løs på øya, både venner og bekjente. 

Det har heldigvis også vært glimt av selvironi i det hele, som da jeg med hjertet i halsen sa; "Frida, om du hadde blitt drept hadde jeg dødd."   -"Ja, jeg også." , fikk jeg tørt tilbake med et smil om munnen. Det har ikke vært noen stemning for å feire, men det har vært stemning for å stirre. Jeg har stirret Frida i senk i dag helt til hun har blitt lettere trekt, og da er min jobb som storesøster gjort. Det er godt å se at hele landet er samlet gjennom sjokket, men jeg på min side skulle ønske at ikke facebook hadde vært oversvømt med det norske flagg på diverse profilbilder. Med en høyreekstremist og en nasjonalist som gjerningsmann får jeg skikkelig dårlig assosiasjoner, i motsetning til den vanlige 17. mai-stemningen. Det viktigste er vel at man vet hva det er ment som, så det er ikke noen stor sak. Anyhow, det er ikke lett å takke alle, men de meldingene og telefonsamtalene hele familien har fått det siste døgnet har betydd stort, og alle har gitt av seg selv selv om det ikke har vært forventet av dem. Det betyr mye, og det varmer inn i hjerteroten. Tusen takk. 

                       ↑

              Link til Tb.no. 



Jeg har ikke vært her på en stund, for jeg har rett og slett ikke hatt noe spesielt å dele. Jeg har hatt en lykkelig sommer, en fantastisk festival og vært ganske så sorgenfri. I alle fall om jeg skal sammenligne det med dagen i dag. Dagen i dag har familien min delt med hele verden, både lokalaviser, BBC og Sun news Canada. Dagen jeg sendte fra meg lillesøstra mi på AUF camp på Utøya hadde vi nettopp vært å besøkt vår kreftsyke onkel på sykehuset, og ellers delt hver eneste dag sammen. Da er det ikke rart at jeg tenkte at litt gla´mongo sosialisering med venner fra hele Norge var akkurat det Frida trengte. Endelig skulle hun dra alene på camp, uten tvillingen sin, og bare der vist stort mot. Det er snakk om jenta som ellers låser soveromsdøra si når hun er hjemme alene. I et kjedsomt øyeblikk tittet jeg innom Twitter for å lese en og annen dårlig vits, og jammen var det det jeg trodde det var når jeg leste om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo. Etter å ha tatt det innover meg en stund tenkte jeg som så at jeg var glad Frida var på Utøya, og at jeg kunne ikke engang forestille meg hvordan jeg hadde reagert om det hadde vært målet. Flaks at jeg ikke prøvde, for det hadde ikke engang forbredt meg litt engang på den neste telefonsamtalen fra mamma.

Lillegull hadde ringt mamma midt i flukten for å si at det var en som skøyt villt rundt seg på øya, at hun hadde vondt i beinet men visste ikke hvorfor, og at hun var livredd. Hun fikk beskjed om å gjemme seg og ligge lavt, og det var det siste vi hørte på flere timer. Telefonen var lagt igjen. Det var rett hjem for å gi mamma klemmer, grine vekk alt av maskara og holde Julia med selskap. Alt av informasjon fikk vi på Twitter, og det tok det som føltes som en evighet før det kom et ord om det i media. Mamma hadde ringt politiet, det samme hadde flere bekymrede foreldre. Litt etter litt kom informasjonen, og Frida som alltid stoler på autoriteter er jeg redd aldri kommer til å gjøre det igjen. Det var en mann i politiuniform som sa at det var en rutineskjekk, før han begynte å skyte. Frida selv trodde det var løskrutt, helt til alvoret gikk opp for alle. Hun og bestekameraten la på svøm, mens gjerningsmannen skøyt etter dem og kulene traff vannet ved siden av. Det tok flere timer før vi fikk kontakt, noe som absolutt var de lengste timene i livet mitt. Mor og stefar hadde allerede hivd seg i bilen og var på vei til Oslo, og etter et par timer kom endelig beskjed om livstegn. Hun var skutt i benet, men ellers hel. Fysisk i alle fall. I det hun ikke hadde mer krefter å gi kom det en jolle som plukket hun og kameraten opp, blandt andre. Det er snakk om englevakt. Å ha ei som er så kjær midt oppi det er noe av det værste jeg har opplevd, og lykkefølelsen var matchende. Den er det ikke alle som får. Hun kom seg i trygghet på en gård, mens politiet tok hånd om gjerningsmannen. Den klemmen jeg fikk, etter et halvt døgns venting er den beste jeg noen gang har fått, og kommer alltid til å sitte i hjerterota. 

Jeg er så heldig at jeg har forstått at å si "Jeg elsker deg" er ikke noe man sier til kjærester bare, for de kommer og går. Det er noe jeg sier til søstrene mine enten de er 19 eller 5 år, og jammen sier de det med følelse tilbake også. For oss er det noe som sies i øyeblikk hvor kjærligheten bare føles overveldende, eller når vi går hver til vårt etter en cafétur, og det satte jeg utrolig stor pris på i dag, der vi ventet på å høre fra lillegull. 

At det som føltes som hele Norge valset etter media i det de spekulerte i om det var gjort av muslimer er også noe jeg reagerte på midt oppi det hele. Det var utrolig provoserende å se så mye fremmedhat, og at så få tenkte langt nok til å ikke trekke alle over en kam - har du et hår av tusen du synes ikke er helt riktig som du vil ha det, så bruker du pinsett, du tar ikke å høvler over alle. Det er det samme prinsippet med mennesker. At det var en hvit, ung mann som gjorde ugjerningene i dag håper jeg til tross for omstendighetene, at mange lærer av. Det er det samme med de fleste ugjerninger som blir gjort i Norge, majoriteten av gjerningsmenn er nordmenn. Det jeg prøver å si er; tenk for deg selv! Det som skjedde i dag med bombinger og ugjerninger, det er det de fleste utlendinger her til lands flykter fra.

Nok moralisering. Frida har vært på den lengste svømmeturen i sitt liv, og jammen er hun ei lita helt i seg selv. Om alt går som det skal blir hun tøffere og ikke reddere av hele hendelsen, for hun har tross alt opplevd noe av det værste vi ikke vil forestille oss. Nå er det bare å sende alle godvibbene man har til de andre pårørende som har blitt utsatt for dette helvetet, for å tenne de lysa har ikke hjulpet så mange enda. Send en sms eller ring til hverandre, jeg vet at det har fått meg gjennom dagen. Dagen i dag har virkelig fått frem det beste i befolkningen, og jeg har trua på verden igjen. Én mann kan ikke få ta fra meg det i alle fall. I morgen er en ny dag, og jeg takker englene som var på vakt i dag for at jeg får klemme søstra mi igjen. Kanskje ikke til hun blir blå, men litt andpusten er vel greit. Jeg sender all min kondolanse, for det er alt for mange der ute som ikke får samme mulighet. Ord blir små, gi kjærlighet.

Takk. 





Nå er det bare å slenge seg til musikken og la livet vise vei, for fra i dag av legger jeg fra meg ansvaret. 

I morgen skal jeg trene, sa hun. I morgen skal jeg stå opp tidlig, tenkte hun. I morgen skal jeg klare å kle på meg også, tenkte hun. "Hun" er nemlig meg, og hun sovnet med halvparten av klærna sine i går natt og hadde gjemt de i tilfelle en av fetterene hennes skulle ta feil av hennes og dem sine egne klær. Slik er vel egentlig ferien min kort oppsumert, rett og slett. Og jo, jeg er jo også i et åpent forhold for tiden. Det er så åpent at jeg har ikke sagt til den andre halvparten at han er en del av det, men det går bra. Det er bare Eivind. Sånn bortsett fra det så skal jeg snart passe hund og sånn. Ja, livet er ganske så fint! Bortsett fra i dag, da, for som sagt, jeg hadde gjemt halvparten av klærna mine. Også klarte jeg ikke å bestemme meg for sushi eller Mcdonaldsmat, så det ble begge deler. Sist, men ikke minst; Jeg glemte at jeg ikke tåler melk, så jeg slo til med både en sjokolademilkshake og en med jordbærsmak i dag. Dette var et gjennombrudd, for det var 8 smaker å velge mellom, og jeg hold meg under fem. Det er bra. 



Kjære menneskene. Her er jeg for å informere om at jeg har bestått 2 året på skolen, at jeg har ganske lite på hjertet og at jeg endelig har internett igjen, så jeg har sikkert noe der alikevel. Vi får se. Jeg går rundt i sommerferiemodus og Nina Simone på øret, og har rettet ukene til veldedighet. Nå har jeg hatt hunden Lenzo hos meg i noen uker, en flott mastiff som het Lorenzo mens han var hos meg. Det gjorde han hakket mer lydig, dessuten minnet han om en spansk gentleman. Mens eierene til de andre hundene synes han var for stor til å være med på leken, så ville han heller kline enn å sloss. My type of guy. Ellers så har jeg hentet folk på flyplassen, og på tirsdag skal jeg spise frokost med lillesøster på 5 år. Jeg skal være der halv 7 på morningen, så da får jeg trent litt selvdisiplin i samme slengen, noe som jo ikke er dumt. Det trener jeg derimot ikke på i dag, her jeg sitter med melkesjokoladen med banansmak og fersken/aprikos cideren min. Man skal nemlig kose seg med godteri så lenge det er helg. Og når man vil ellers. Jepp. Ha en trevelig sommerdag, og kom snart igjen!

Ja, deg ja.

Noen ganger er jeg litt sånn. 



Og noen ganger litt sånn.



Jeg er mye sånn for tiden.



Og sånn.



Skulle gjerne spurt hvordan du har det. 



Men jeg er ikke sånn. 

Etter 5 eksamner (derav de tomme uttrykkene) er jeg lettere lobotomert, men det kan også ha med pollenallergien å gjøre. Den pleier vanligvis å hjelpe meg med en ekstra time på eksamen, men i år glemte jeg det. Satser på at den sitter litt igjen til høsten, når jeg gjør om lobotomikarakterene mine til A'er. Har allerede fått et par B'er, så de får bli. Dagene går til hard prokrastinering egentlig, så i det siste har jeg vært med Eiv og guttene på golf, syklet vilt rundt på sykkelen uten gir (eksamenslesing vs selvpining der, altså), kosa meg på fetter sin vinsmaking, og ellers vært på internett. Har ikke råd til så mye annet, siden en ny maclader koster en arm og halve sjela di. En ond sjel på skolen tok nemlig min i et ubevoktet øyeblikk, så sånn er det med den saken. Som student har jeg også hatt like god nytte av konfirmasjonene i mai, som konfirmantene selv, og jeg har mer eller mindre grodd fast i bunaden min. Føler meg som en prinsesse der jeg romler rundt med tusenlappene omgjort til ull, nemlig. Nei, det var nok livstegn for nå. I morgen er det Nor-Shipping konferanse i Oslo, og jeg har fått låne sofaen til Ørjan og kollektivet bestående av nordlenninger igjen, så føler meg sånn halvveis reddet. De skulle hatt en ekstra sofa som en eventuell tolk kunne sovet på. Takk for meg. 

( . )  ← Pupp

Nå er det lenge siden jeg har kosa meg her inne, men sant skal sies så har jeg ikke hatt så mye å si. Jeg har heller vært ute i sola, blitt HiVE sin nye landsstyrerepresentant, vært ute og klatret, og hatt en og annen prøve for mye å lese til. Skal sies at noe annet moro har jeg jo hatt. Skal vi se. 

Jeg har hatt gamle Eivind og Julia på besøk.


Har hatt Karina på besøk. 


Våknet opp med fremmed mann. 


Hatt et stk Christine Lorentine på besøk. 

Ja, det er tørkestativet mitt bak der. Og tøflene. Som andre kaller det; rot. 
Jeg; hjemmekoselig. 



Jepp, fortsatt hjemmekoselig her altså, men et innslag av Eivind. Eivind får stadig vekk ei eller annen lettlurt dame til å stryke skjortene hans, men flaks for meg vet jeg bedre. Jeg satte gutten sammen med både strykebrett og strykejern, og dette er blikket jeg fikk. Etterhvert kom denne reaksjonen:



FOR, HVORDAN SLÅR MAN PÅ ET STRYKEJERN?! Dere kan godt si at jeg har hatt mine øyeblikk i påsken. Dette var et av de beste, sammen med klatring i Sandefjord, samt få 100 kr av venninna til mamma så jeg kunne kjøpe meg en god drink når jeg skulle ut. Trenger vel ikke nevne at det ikke akkurat har skjedd så sinnsykt mye spennende for tiden. Har stort sett spritet opp hverdagen på bekostning av Eivind, som når foreldrene hans var på besøk fra Bodø. "Kan ikke VI få oss hund, Eivind?". "Sånn veranda skal VI ha på huset vårt, Eivind."  "Har du ikke sagt at du har kjæreste, Eivind?". Joda, det er mye billig moro i Eivind. Andre ting som også har underholdt meg er sykling. Fant meg en sykkel, rettet den opp, og syklet til og fra Borre. Eneste var at den var så _T_R_E_I_G_. Fant ut at det var fordi bremeklossene gnisset innat hjulet. Etter 2,5 mil tilsammen spurte jeg pappa om han kunne fikse det. Det kunne pappa, for alt man trengte  å gjøre var å snu styret. Et par ganger. Ja, for bremsevaieren hadde surret seg rundt der. Faen. Kan egentlig genene mine reproduseres, tenker nå jeg. 

En skulle tro at jeg i en alder av 25 år hadde klart å samle sammen litt selvdisiplin. Dessverre er jeg skikkelig dårlig på å spare på noe annet enn oppvaska, og konsekvensene blir nogen lunde likt. Lettere kaos. Når jeg våknet på søndag og skulle tenkte over helgen måtte jeg først få orientert meg om hvor jeg var.

Hjemme. Det var flaks.

Ettersom uka stort sett hadde gått i ett med prøver og skole, var torsdagen der endelig. Planen var å trene fredags morgen, og at studentlivet skulle få en pause. Studentlivet hadde andre planer, som å ta meg med på Total, gi meg drinker, og si til OnkelP at det hender han er morsom. Det viser seg at  man trenger verken lommebok eller mobil for å ha det gøy! Vurderer faktisk å kutte det helt ut. Neida. Joda. Neida. I alle fall, jeg har hengt med guttene hele helgen, noe som innebærer Tord, nye Eivind og det nyeste tilskuddet i gjengen, Ole Peder. Alle kaller han for OP, men etter at jeg spurte om det var forkortelse for oral penetration har de faktisk gått over til å si hele navnet hans. Litt trolling i hverdagen har ingen vondt av. Så ja. Hele helgen har det stort sett vært guttene og meg, og jammen ble jeg ikke bedt med på Battle Los Angeles, en grei film å se på kino, samt vedhugging hos mine egne besteforeldre. Etter at jeg så vidt klarte å løfte øksa med den ene kubben på gikk jeg diskré over til vedstabling. De kan finne ut at jeg er jente ved en senere anledning. 

Vi har feiret våren med grilling og bryggepils, for resten av våren kommer til å gå til eksamenslesning. Og husrydding. Og bilvasking. Sikkert andre ting jeg kan utsette lesingen med også gitt. Nei, god sommer dere!

Etter å ha oppdatert både tegneseriene på Dagbladet, og sett om det har skjedd noe nytt på VG de siste 5 minuttene et X antall ganger, fant jeg like gjerne ut at jeg kan skrive litt her. Det er jo ikke fordi jeg ikke har gjort noe det ikke har skjedd noe her, men fordi jeg har hatt altfor mye å ta tak i. Ta eksamen for eksempel. Gikk kjempe bra! Fikk jo ryddet bilen og sortert klærna mine i samme slengen, så det var stas. Jeg har også vært på Norsk Studentorganisasjons landsmøte, noe som også var stas. Det viste seg nemlig at hotellet vi var på hadde gratis popkorn, softis og kaffe gjennom hele helgen! Hver pause hadde et innhold av kaker (og litt frukt, men den gikk jeg forbi), og ikke minst masse god mat. På grunn av den anorektiske samvittigheten min fikk jeg også en oversikt over når treningssenteret der var oppe, men det var dessverre stengt etter hvert møte. Flaks den bulemiske delen av meg overtok, og hamstret kake så det holdt. Stort sett, noen ganger gikk jeg tom. Men ja, møtet var bra, og vi fikk vedtatt det som skal være grunnmuren i den nå ett år gamle studentorganisasjonen. 

Sånn ellers så har jeg sett på fine guttene:





Hatt Karina på besøk:



Hengt med Julia, som vanlig:



Vært på skolen:



Kommer vel en bildespam om ikke så altfor lenge. Har endelig fått internett hjemme, så da blir det litt lettere med all denne internettinga gitt. Nå skal jeg gå å danse i stua, for i dag er nemlig den dagen hvor Håvard kommer hjem fra Argentina! Han drar snart igjen til Lofoten eller noe, som jo er basically like langt. Go'stemning! Får vel gå å lure noen også. 

Jeg kunne vist dere den fine dagen jeg hadde på Slottsfjellet forrige tirsdag, med noen fantastiske idylliske kommentarer, men nei. Ikke meg. (Ps; nye tursko, fått av mor.)

-----------

I steden vil jeg gjerne dele denne helgen. I alle fall det jeg husker og vet med sikkerhet, blandt annet at Karina og jeg tok med oss en mann hjem som vi fant på internett. Han var ålreit og hadde tatovert "Sognemorr" på foten.

Sånn så vi ut alle sammen:

. . og sånn ser tydeligvis jeg og Karina ut mens vi sover, med strekk-app i photobooth.

Hele kvelden begynte med at vi skulle ha nautikk-fest, jentene i klassen og meg, men så ble det 3 nautikere og resten bare ja. . .naut. Gamle Eivind tok turen fra Kongsberg, og var eneste fyren der helt til Eirik og Karina kom. De sier at de gjorde det i alle fall. Jeg for min del var ikke tilstede før vi skulle ha nattmat. Var i alle fall hyggelig å stå opp med disse menneskene, og denne lille karen her som har fått navnet "Lilleskjea.", av meg og Julia. Vi trenger kjærlighet.

Etter alle disse fine bildene vil jeg bare minne folk på at jeg har glimt i øyet, som her;

. . . men at jeg egentlig er søt, sånn som her;

Søt sa jeg, SØT!

By the way, fikk A på motorlæreprøva. Det gjorde de her også;

Ja. Denne uka blir nok like fin. Har prosjektarbeid og tusen ting å gjøre, som å ta oppvaska, finne meg internett igjen, stå opp før kl 10 og sånn. Travelt. Jeg prøver å ikke krisemaksimere egentlig, det prosjektet er litt for stort etter min smak. Nå skal jeg ut i sola og spise is, og samtidig finne presanger til søstrene som blir 19 år i morgen. Spurte Julia hva hun ønsket seg, men hun visste ikke. Så spurte jeg om hun visste hva tvillingsøstra ønsket seg, før hun utbryter i overraskelse "Åja! Hun har jo bursdag hun også!". Jeg lo.

Noen ganger, når man tenker at man trenger noe som virkelig hadde vært artig, da BOOOM! Motorpsycho på Total. Det var mer eller mindre (mest mer) en intimkonsert, og de spilte så lenge at man måtte ta minst to tissepauser, så sånn ca 2,5 timer. Dèt er lenge det. Fantastisk er å underdrive, og menneskene som var der gjorde alt enda bedre. Du måtte ha vært der.

Jeg var i skikkelig go'stemning, og ikke minst sulten når jeg og fetter kom hjem til en leilighet som Julia hadde forskanset seg i. Siden jeg jo var sulten var det bare å sette på en pizza, og siden den pizzan brukte så lang tid på å bli ferdig (minst 14 minutter), var det bare å sette igang med kyllingtaco også. Når alt dette var ferdig kom vi på at Kjetil er vegetarianer, så da var det bare å lage hummus og ta frem flatbrø'a. Jeg har brukt til i dag med å ta oppvaska, I kid you not.

På lørdag skulle jeg bare svippe fetter hjem, for er man 33 år så blir man lett utålmodig på bussen. Eller så hadde han blitt kastet av. Han er psykolog, og hadde nok satt tennene sine i den første hormonelle tenåringen som åpnet munnen sin og sa "serr, lissom!", bare for å fikse henne. På 45 minutter. Det kan fort bli litt intenst. Han prøvde på venninna mi som var med på konserten på fredag, det var ingen suksess. Hun var 20 år da, litt mer motstandsdyktig. Anyways, Tord og Eivind skulle også dit, slik at vi kunne hoppe i snøen i det fine været. Jeg hoppet mens jeg ventet, men de var smarte nok til å vente til vi skulle handle inn til middagen. Visste du at når man er sulten på butikken, så kommer èn pizza middag og èn bakt potet middag på 1700 kr? Det visste ikke vi. Uansett, parmaskinke, mozarella, trøffelolje, grillet paprika, spinat og cheddar er fantastisk godt på italienske pizzaer, dog ikke alt på samtidig. Eivind og jeg bakte fastelavensboller, med både krem og syltetøy, mens Tord bakte bollepeniser og skrev "Eivind" på dem. Vi er glade i han fordet.

Etterhvert kom vi oss til byen, og flaks var det, for når jeg kom på Total satt fine Karina der med hele "The captain og me". Han ene lignet på Jake Gyllenhaal, og de andre var ikke i en annen liga de heller. Kjempe artige folk som lager sånn her musikk. Siden jeg hadde skikkelig dårlig dømmekraft den kvelden ble vi ikke med på nach, men finingene var jo på facebook, og jammen meg sa de at de kanskje kunne trenge en navigatør engang. Overrasker meg ikke, kapteinen dems er ikke litt kaptein engang.

Så ja, verden er fin. På søndag gadd jeg rett og slett ikke å ha fylleangst, og det er noe helt nytt jeg skal begynne med. Var derimot litt sliten på mandag, men da hadde vi verdens beste simulatorøvelse, nemlig å legge til kai! Her er da Martin, som la til perfekt (læreren sine ord), og etter det gikk det ikke ann å snakke med han. Tror han glemte den delen da jeg filmet, og alt han da sa var "satan, satan, satan, satan, satan!"- men det endte bra altså. Fikk det til jeg også skal du vite.

Sånn var egentlig helgen, så da kommer det vel en oppdatering om hvordan denne uken har vært en gang i april. Ja.

Her skulle det vært et blogginnlegg som var både artig, sarkastisk og ikke minst med et snev av selvironi.

Etter en lang dag lekte jeg gjemsel med lillesøster på 5 år, og jeg gjemte meg i sengen. Lille gulla fant meg utrolig nok, og begynte å synge nattasanger, og jeg sovna som en dupp! Den jenta kommer til å ha full kontroll over verden en dag.

Og forresten, dere vet sånn liten smågodt som ser ut som tannbørste, som er hvit og rosa? Jeg fikk en slik en til dessert av lillesøster siden hun hadde vært i bursdag og ærlig fisket seg en godtepose. Når jeg våknet igjen satt hun der med godteposen mens hun poket meg sånn lett i ansiktet, og jeg spurte om jeg kunne få én til. Greit å få rettet på det blodsukkeret med en gang, tenkte nå jeg. Samtalen gikk cirka sånn:

Anna: "Det er ikke fler igjen."
Meg: "Jo, det er jo mange flere (sier jeg mens jeg tar hånden ned i posen.)"
Anna: "Ja, men jeg har tygd på alle sammen. De var ikke så gode."

Klissete. Jeg burde jo selvsagt lært, ikke ta godteri fra små barn. Aldri. På en annen side så er jeg ei sånn ei som spiser opp andres mat. Lett. Annchi tar meg ikke med på Ikea mer, for hun får aldri ha kjøttbollene sine i fred. Eller pizzaen. Eller når vi spiser indisk. Jeg tror det er en OCD jeg har. For å si det sånn, det var flaks Sara ga meg de stekte potetene sine frivillig i dag, alle fire av dem.

Bortsett fra det gikk prøven i regelverk og lasting bra i dag, må bare øve litt på skipskonstruksjon, men det er vel bare å lage en drikkelek ut av det. Er bare student i 1 år og 3 måneder til, mener jeg! Da kunne jeg for eksempel ikke si nei til gratis øl på tirsdag heller. Lønner seg å være fast inventar på byens beste utested, ingen tvil om det. I morgen er det Motorpsycho konsert der, som jeg har gledet meg skikkelig til, og fler og fler av menneskene mine henger seg på. Det kommer til å bli episk, håper ikke fylle-Tiril føkker det til,siden jeg vil ha det med meg jeg også.

Fikk bompa borti nye-Eivind og Christoffer på skola i dag også, og ble plutselig et par timer lenger. Eivind flytter til høsten, så all tid er kvalitetstid, hvertfall siden jeg ler så jeg får vondt i ribbeina. Dette er da Eivind, rimelig fornøyd med å være på gruppe med Chris, som faktisk gjør oppgaven deres.

Så altså, det jeg skulle si er at det er ikke så veldig mye spennende som har skjedd, men det er det sjeldent det faktisk skjer. Fant en ullsokk da, men nå finner jeg ikke den andre som hører til. Det er vel det.

Det er så mye å ta av i dag. Jessica Alba synes hun har fått mindre pene bryster, Gadaffi/Khadaffi er fortsatt litt usikker på om det er revolusjon i landet hans, og det har vært politirazzia mot sykehjem. Jeg for min del er mer opptatt av VM gullet vi fikk i dag, og det er ikke fordi jeg er sportsfan, neida. Det er fordi det ble 1% mer trumfpoeng på all øl og dopapir jeg kjøpte i dag. Nå er vi oppe i 4% ekstra dere, jeg kommer til å bli rik. RIK! Det må jeg tydeligvis ha tenkt før også, for i går pantet jeg flasker for 73 kr, og jeg fant ikke en eneste brusflaske i den samlinga for å si det sånn. Nå har jeg hamstret sjokoladekjeks, riskjeks og flatbrød, for jeg var litt sulten når jeg var i butikken. Som dere skjønner gjør sult meg hjernedød. Må ha vært rimelig sulten i natt også, for før jeg visste ordet av det satt jeg fast i internetten (igjen) og så på Oscar utdelinga. Det beste med hele var Kirk Douglas, som så ut som om han var 150 år, men artigere enn resten av djevelskapet til sammen. Kan se det her; >klikkklikk<, men kvaliteten er så som så. Ikke så engang, faktisk. Den er skikkelig dårlig, men mannen er herlig.

I morgen er det skole, tannlege og pistoltrening, men det er egentlig bare herlig. Betaler gjerne 1000 kr for å se tannlegen min jeg, og det er med klær på. Burde kanskje ikke dra den der noe lenger, når jeg husker at mamma leser dette her. Hei mamma. (Hun har han andre tannlegen, han er ikke så fin.)

Nå får jeg vel prøve å lage noe magisk av flatbrødene mine, før det er kvelden. Jada, så neida. -

(Uten ring i nesa, imagine that!)

Det var en helt vanlig søndag (Les;  at man våkner opp i en køyeseng som ikke er din egen, i en leilighet som ikke er din egen), og jeg hadde nettopp hentet Julia (som våknet i en kommune som ikke var hennes egen,  i et hus som ikke var hennes eget), når jeg kjører i det fine vanlige søndagstempoet mitt (les; mer eller mindre lovlig), og bilen foran meg bare helt plutselig bestemte seg for å bremse. Vi er på en sidevei på vei til meg, og skrapebrøyting er alt annet enn priorietert. Jeg står på bremsen til ankelen blir blå, og bilen stopper akkurat (hold pekefinger og tommer fra hverandre) så langt ifra. Jeg puster lettet ut, og glemmer litt at jeg må vri rattet 160 grader til høyre for å få tutet på det irriterende vesenet foran meg, da han setter bilen i revers og begynner å rygge. RYGGE! Kona (passasjer selvfølgelig) snur seg om og rekker akkurat å si i fra til dum mann før det smeller. Eller dytter da, jeg mener. Bilen min. Ikke en vinner. Det viser seg at bilen foran ikke helt visste om de skulle svinge inn veien til høyre eller ikke, men i det den endelig stellte seg pent på siden av veien fikk jeg endelig snudd rattet og gi litt lyd til frustrasjonen min. Ikke at jeg ikke har gjort noe lignende før selv, men jeg tilgir megselv for det meste. Alt egentlig.

Bortsett fra det har jeg spist middag hos mor, fått nye sko og hoppet litt opp og ned. Til og med sett på ski VM. Må være oppdatert om jeg finner meg en fyr som liker sport vettu. Hvertfall ha et innøvd 'sport-er-ok' uttrykk mens jeg ser på. Kanskje skaffe meg et sånt flagg til å vinke med også. Får se.

Tord og Eivind har vært på Hafjell i helgen, så som den greie kusina jeg er (mot mat og bensinpenger) hentet jeg han på togstasjonen. Like greit siden jeg savnet han litt her om dagen. Skulle nesten ikke tro det, men det er sant. Eller, jeg lurte på hvor han var da i alle fall:

Nå er det snart ny uke, og vil bare informere alle om at den kommer med de samme mulighetene dere hadde forrige uke. Halve feeden min på facebook hver eneste mandag handler om akkurat dette emnet, så jeg får vel nesten også informere om at det er mandag 52 ganger i året, sånn ca. Det samme gjelder helg. Det burde ikke komme som noen overraskelse _hver_eneste_gang_ , for de samme menneskene. Just sayin'.

"Oi! Den var fin!" sa jeg. "Har du hatt den lenge?"
"Nei," sa hun. "Vi har vel vært sammen i et halvt år snart..."

Så neida. Kan kanskje se hvorfor venninnene mine ikke tar forholdspratene sine med meg.

Singel? Litt.

Jula og jeg kan dette med photobooth:

Nettopp hentet henne hos kveldens fangst. Jeg pleier å dra før frokost, men Julia . . .
Julia blir til middag hun.

Ble forresten intervjuet av studentavisa i dag. Prøvde å få frem at jeg var en skitten liten pike, men det kom ikke helt frem. Neida. Var ikke jeg som sa liten pike for å si det sånn, nok traumer etter å ha blitt kalt det av slitne menn over 50. Ja, og en autistisk sosiopat på 35, men de kan ikke noe for det.

Anyways, det jeg egentlig skulle si var: Velkommen nye lesere, jeg tar intet ansvar om dere trenger terapitimer etter å ha rota dere inn her. Smil!

Et bedre eventyr enn by:larm har jeg ikke vært med på siden forrige festival. Det har vært fantastisk, og musikken har vært awesome. På torsdag labbet jeg meg frem til Royal Christiania Hotell, hvor festival administrasjonen var stasjonert. Å være frivillig for Hilde har jeg vært flere ganger før, og et søtere vesen skal du lete lenge etter. For meg selv gikk det i matshopping, avisutdeling rundt om i byen (med en sånn derre fin fyr som gjorde meg sånn fnisete), samtidig som jeg ble mer og mer kjent rundt om. På torsdag var også dagen jeg møtte disse finingene :

The Shilo

Et fint band som stakars møtte lille stedsansville meg (typ lobotomert brevdue), som viste dem rundt om i Oslo på måfa. Vi ble litt kjent, i alle fall nok til at jeg kunne le høyt av turnébussen dems, som var dette:

Den punkterte. . . . .

Anyways, jeg hadde pakket etter været, så ikke klønete ut i det hele tatt:

Etter jobbinga møtte jeg Ørjan, og siden vi hadde 1 års jubileum siden den første (og eneste) gangen vi møttes tok han med meg ut på afrikansk restaurant. Hadde jeg visst hvor det var hadde jeg gått dit igjen, man må nemlig spise med henda! :

Jeg fikk nøklene til leiligheten av han, og han fikk nøkkelknippe av meg. Good deal? Jeg ble tatt godt i mot av både Ørjan og samboer Jørgen, som begge er ifra langt nord. Det er ikke jeg, men å be de gjenta alt de sa ga jeg opp til slutt. Vel, de hadde fått med seg det viktigste om meg, og det var at jeg spiser sjokolade. Masse sjokolade. De hadde satt frem denne på bordet når jeg våknet på fredag (sikkert før også, men hvem vet), og siden ingen var hjemme var det jo ingen å spørre, men en og en bit forsvant i alle fall :

Når samboer nummer 3 kom hjem når jeg hadde dratt hadde han sagt at jeg hadde vært flink som hadde spist sjokolade, så de var nok bare glad jeg ikke var ei sånn anorektisk skænk. På torsdag fikk jeg jammen meg en date fra Tønsberg også, så en glad-kveld var det så absolutt. Vi så Anana, Forza og Monteé i alle fall, før jeg og Hilde og Ellen fant veien til Bjølsen.

På fredag var det på'n igjen, og da var det sushi til frokost og en aften på Nordic Music Prize på tapeten. Jónsi vant velfortjent, og jeg fikk stalka krompen. Det var masse musikkprodusenter og managere fra hele norden var der, noe jeg synes var staselig. Vell, synes faktisk det var enda mer staselig at de solgte øl i kirken.

Senere var det Susanne Sundfør, The Concretes, Kvelertak og flere flere, før det var nach på hotellet med de fleste fra Slottsfjellsfestivalen/Total, så hjemmekoselig var det. På lørdags morgen var det bare å snike til oss litt frokost, før det var å sove litt:

Årets konsert; Ulver!

På lørdag var det hurtigtreff med Sofi, før det kom en forespørsel om å stille som frivillig i et par timer. "Ikke jeg", tenkte jeg. No way. Så sa mannen at det var i Kongesuitten. "Ikke jeg", tenkte jeg fortsatt. Så sa mannen at det var gratis øl. "Kanskje meg?" tenkte jeg. Så sa mannen at Mhoo skulle spille der. "MEG MEG MEG MEG MEG!" sa jeg høyt. Hver morgen setter jeg på kaffen og Mhoo på myspace for å klare å våkne, det var derfor ikke så mye å lure på. Ettersom jeg våknet på et gulv og ikke hadde myspace denne dagen kunne det ikke vært på et bedre tidspunkt. Så etter å ha satt ut et par esker øl var det sannelig konsert for de fleste festivalene jeg har hørt om, så det var absolutt stas. Enda mer stas var det med de fine coverversjonene Oda kunne på den fine gitaren sin, og pianospillinga til Håvard og Miriam. Finfinger er de.

Jeg hadde egentlig med meg speilrefleksen til Oslo, men jeg har sett at jeg ikke har tatt ansvar for egne handlinger før, så da ble det mobilkvalitet. Resten av lørdagen gikk til Turns, Lars Wiik, og artige sammentreff.

På søndag var det på tide å ta farvell, så det ble sushidate. Som takk for overnattingen hadde jeg tatt med både en hjerteformet stressball og to gullmynter med sjokolade, i tillegg til nøkkelknippet. Åjadda, genesrøs til tusen! Ørjan ser jeg igjen allerede i mars, og det er jo ikke så altfor lenge til.

Litt over middels fønni var det at på bussen til byen var det en sjåfør med humor, som hadde sympati for den intime plassituasjonen vi hadde. Dette løste han ved å annonsere at det ble billettkontroll og de som ville spare penger kunne gå av på neste stopp. Å herrejemini så god plass det ble! Bussjåføren lo rått og sa at man får ikke mer moro enn det man lager selv. Akkurat da husket jeg tilfeldigvis å stemple billetten min også . . . .

..men erfaringene er fler og bildene er bedre.

Er tilbake på søndag. Om jeg overlever trikkeoverganger.

. . . . og sånn ser jeg ut når vi blir forelest kinesisk etikette og kulturforståelse:

Så, jadda. Er liksom ikke så mye å skrive om før jeg kommer hjem. Bortsett fra hvordan jeg så ut i navigasjon. Det var mer sånn:

Neida. Dette er bare teit. Hadet.

Nå begynner jeg å få reisefeber, og jeg er straks i vei med å lage et "Jeg reiser alene" skilt til å ha rundt halsen. Jeg har jo ikke stedsans i mitt eget hjem engang, så dette blir gøy. Ørjan sa at de skulle hjelpe meg til å finne frem i Oslo. Så søte og naive, tenker jeg da, men jeg skal selvfølgelig legge godvilja til. At jeg også skal innom så mange steder for å få med meg konsertene blir hvertfall spennende. Tror jeg skal lage et "Hvis funnet, ring xxxxxxxx, eller returner til Bjølsen." skilt også. Ja. Kollektivet har også sagt at jeg kanskje får vaffler når jeg er der, og hva er bedre enn når gutter lager vaffler? Nei, nemlig.

I går var det en herlig dag med Julia og makroner, skole, trening og skyting og sosial stimuli, og i dag blir det vel noe av det samme. Har en lag og fin skoledag foran meg, men entusiasmen er på topp! Har fått hung-up på James Blake med Limit your love, så nå skal jeg danse litt til den før jeg farter ut i den store vide verden. Ville bare si hei. Hei.

Og ikke minst, så koselig at så mange titter innom for å lese om at jeg gjør ingenting, gjør meg litt glad det også.

Helgen var nydelig, pent blandet av fine mennesker og artige hendelser. Har dere møtt vår ukjente søster, Frida? Tvillingen til Julia. I kid you not.

Jeg var blakk, så Endre lagde fine drinker, bland annet favoritten gin og tonic. Dette er noe av det siste jeg husker:

. . . .og noe av det første jeg gjorde dagen derpå var å sende et sos til Julia på Twitter:

"Herregud, hvor er du. Herregud, hvor er jeg? Jeg mener det, send en sms om du vet, ser bare en seng.". Jeg tror jeg tulla, for jeg var hos Endre og Tord, og dette var da det jeg våknet til :

Tord assa, han veit hvordan man lager "Faenfaen, hva gjorde jeg i går? Uansett, jeg angrer!" -ansikt.

Det var Depeche Mode kveld på utestedet vårt, og det var mange mange mennesker og litt for mange føtter å gå over, så jeg datt. Sånn skjer, og det er på tide at angsten begynner å sette seg i veggene der. Er det for god stemning drar jeg dit for ofte, og det går jo ikke. Nei. Det gjør det jo ikke. Men over til noe annet. Noen som vil se hva jeg fikk av mamma til valentines?

Skal bruke den som lommebok og skremme vekk potensielle menn i Oslo. Den hadde et innhold av godterihjerter, men de har jeg spist opp, én bit av gangen.

Jeg skal som kjent sove borte neste uke, hos noen som ikke kjenner meg så godt. Jeg synes da det bare er rett og rimelig å sende en bruksanvisning på forhånd:

Tiril er ganske selvstendig og veldig distré. Dette er en veldig spennende kombinasjon, men for sikkerhets skyld er det best å gi henne en lapp med adresse, minst 3 telefonnummere og buss/trikk nummer, helst laminert. Det siste er ikke så farlig. Hun er ikke morgengretten og sover veldig tungt, men snorking kan tydeligvis skje, selv om hun er ganske sikker på at det bare er jug. Hun er ikke kravstor, ved mindre hun er ganske langt nedi flaska. Da er det bare å stelle i stand en avledningsmanøver i form av sjokolade eller musikk. Noen ganger holder det med en litt morsom lyd.

Hennes tlfnummer er xxxxxxxx, det kan være greit å ha.

Dette blir bra!

Sånn så jeg ut i dag.

Men det er bare jug, for jeg har hatt så tørre linser at jeg for det meste har sett sånn ut:

Og da så dere stua mi også. Halve i alle fall, resten er så som så. Hodet mitt dekker senga Julia pleier å okkupere. Flaks jeg har min egen. Oh, sjokolade! Hadet!

Også står jeg der da, på Post i butikk. Jeg for min del skal hente en pakke, min gamle kollega Mariam skal poste et brev. Det er en del av historien her at Mariam er fra Iran, det samme er mannen hennes. Det er egentlig mest vesentlig for den siste delen av historien, men alikevel. Vi står å prater om bosituasjonen deres, som for tiden er i en leilighet ved siden av husest til mor og far. Jeg spøker med at det er veldig iransk å bo så tett, og har en staselig samtale om emnet, før det blir deres tur. Der skal de poste en stor ferdigadressert konvolutt, med en annen inni. Mariam forteller sære damen i posten at hun treger frimerker til den andre konvolutten, siden den skal sendes i retur. "Eeeeeeeehm, jaaaaa, det kan jeg ikke gjøre når den skal sendes til utlandet." sier damen. "Nei nei, det skjønner jeg." sier Mariam. "Jaaaaa, for da må man bruke frimerkene derifra . . . ." sier postdamen.  Det er sånn cirka nå jeg blir litt trekt og sier så pent jeg får til ; "Men når det store brevet skal til Oslo og det andre skal tilbake igjen hit til Tønsberg da?"

∫ Herrefaen altså, noen ganger lyser det fordommer. Er så trist at de ikke klarer å gjøre som resten av oss, holde det inne til man kan få det ut på Twitter. Eneste stedet jeg ikke kommuniserer med noen over 35. Aldersgrensen høyner jo eldre jeg blir. Og ikke legg meg til, det er bare kleint. ∫

Men på en annen side, foreldrene til Mariam er noen nydelige vesner, og moren til Mariam hadde nå kvittet seg med hijaben og slanket seg til bedre helse (pen er hun uansett), og da måtte jeg jo spørre om hvorfor. Hijab er jo en gangske stor greie blandt muslimer, det har vel de fleste fått med seg nå. Det viste seg at faren til Mariam hadde satt ned foten og ment at nok var nok, og at hun bare fikk skylde på han om hun noen gang kom til å få kjeft av gud. Ja, for det kan gå den veien også nemlig. Etter det har jeg egentlig gått å småflira.

Fine ting:

• Fått den fineste prosjektgruppa. Plukket den ut helt selv, 3 flotte smartinger. Kommer til å stå med glans! 
  (= Motivasjon til å gjøre så godt jeg kan, smarte meg litt opp liksom.)
• Spontan Skype-date med Howie, som kommer hjem 1 april, og det er ingenting å spøke med!
  (= Mindre savn og godt selskap til onsdagsøllen.)
• Onsdagsøl. 
  (= Ingen forklaring nødvendig)
• Ingen la merke til at jeg tok ut septumet i dag!
  (= Integrert personlighet)
• En godt arrangert karrieredag og fine mennesker på gruppa!
  (= Fornøyde bedrifter)
  
  

Ikke så fine ting:

• Joggebuksesliten etter en fin karrieredag.
  (= Ingen trening, ironsik nok siden joggebuksa er på)
• Powernapmareritt om å spise/svelge glasskår! (WTF?)
  (= Lettere angst for glass)
• Glemte å kjøpe kveldsmat.
  (Sjokolade, igjen. Okay, faktisk ikke så ille når jeg tenker meg om.)

Tror jeg bare skal finne meg et tre, jeg.

Når fremmede mannen allerede hadde sagt at jeg kunne sove på sofaen hans om jeg skulle jobbe på by:Larm, ja da meldte jeg meg som frivillig. Nå har jeg hørt på diverse band som skal spille der på Myspace til jeg nesten har brukt opp internettet, så det blir fint å se noen av de live også. Da kan jeg jo ikke bruke de opp! Av alle så er det Hilde, min awesome fine Hilde, som er ansvarlig for de frivillige i år. Vips så ble det plutselig ekstra kose bonus. Ikke som i latere jobbing, men som i "Herregudduersåpenjegmåhaenklem!" Kunne nesten vært låtskriver selv. Neida. Joda. Neida.

Apropo sove hos fremmede menn (for alle som skulle lure, han har conversesko. Ingenting sier trygghet bedre enn dèt. Han har allerede adressen min for han sender stadig vekk postkort også. Jeg mener, hvor farlig kan det være?) Så ja, uansett, en liten artig historie dere;

De fleste har vel fått med seg nå at fetter Tord har fått klamydia et par ganger, på facebook. Alle vennene våre på facebook vet at han ikke har fått eller har hatt klamydia, han får seg jo ikke no'. På en annen side er det veldig moro, og det krever jo en viss form for hevn. Etter en fest hjemme hos meg hadde jeg latt data?n min stå åpen, og dagen etter hadde jeg visst fått gonoré. La meg undertrykke, på facebook. Alle synes dette var kjempe gøy og kommentarene var mange. "To obvious facerape" var en av de, men når man er voksen og ikke helt vet sitt eget beste, eller facebook, kan dette fort eskalere.  Ikke det at jeg ikke hadde informert alle mine 459 venner på face om jeg hadde fått en kjønnsykdom, bare sånn i tilfelle noen der ute ville hatt den samme, men ja . . .nei. Så har det seg slik da, at de fleste som kommenterer på statusen min (og tror de er undomsfestlige), er over 45 gamle år. Det viser seg at det også er andre over 45 som leser hva jeg skriver (og andre, ikke minst hva andre skriver) som også ikke helt følger med i tiden. Slik som fetteren min. Tydeligvis en reser i copy/paste slæsj printscreen da, for jeg fikk vite her om dagen at de fleste på morsiden av familien nå var rimelig sikre på at jeg hadde gonoré. Det er nå jeg nesten kan høre at du ler, det gjorde derimot ikke jeg.  Det er riktig nok noen måneder siden, og statusen kom i oktober, så det er jo bare å tenke seg de telefonene mamma måtte ta. Kan du se for deg det å i det hele tatt prøve å forklare for sin egen søster på 70 år hva i det hele tatt det flotte fenomenet facebook er? På internettet? Nemlig. Så kjære fetter Roger. Konklusjonen er jo da altså, at om jeg noen gang i hele mitt liv skulle være så spenstig å pådra meg en kjønnsykdom som bevis på min løstøshet; JEG SENDER DEG EN SMS!

Når jeg fortalte dette til Hans Petter lo han hardt, for det var han som hadde gjort det. Jeg ser for meg at han får aids i nærmeste fremtid.

Neida. Joda.

Ikke bare har jeg vært lykkelig denne helgen, at jeg glemmer hvor jeg parkerer kan også komme av at jeg nevrotiserer litt, for ikke bare har Julia kommet inn på folkehøgskolen i NORD-TRØNDELAG! (Seriøst Julia. Seriøst.) Vilde drar til Australia nå, og vi har hatt de fineste kaffesladderene og de flotteste øllsmilende samtaler i det siste, og med Skype kommer man bare så langt. Av disse grunnene har jeg stort sett levd på kaffe og kjærlghet på pinne, men man kommer langt med det også. Man bare skjelver litt på veien! Denne uken er det gjenoppbygging som gjelder, med søtinger som;

Ellen:

Lykkefølelse:

Julia:

Maritime bedriftspresentasjoner og gratis mat:

(Sett inn fantasibilde her)

Klatring:

Jeg skal også finne et eller annet søtt kort og noe sjokolade som jeg kan gi meg selv på valenfallentinesdagen, som en overraskelse liksom. Jeg blir alltid så glad for slikt, så kanskje jeg skal slå til med et par roser også. (Ja, det er greit når det er fra meg).  Akkurat nå pyntet jeg den fine genseren min med rosa yoghurt også, så da vet jeg hva jeg skal ha på meg også. Flaks kaller man det. Gleder meg litt, faktisk!

Dette er den uka/ helgen jeg kar kosa meg så mye at jeg på et tidspunkt våknet så blid og fornøyd at jeg hadde glemt i ren ekstase hvor jeg hadde parkert bilen. Det har vært fine mennesker, Kråkesølvkonsert, lang kosedag med Sophie, Total og et stk billett til Motorpsycho er for lengst bestilt. Introdusert for ny musikk har jeg også, og det er jo noe av det beste jeg vet. Det har vært god mat og sene kvelder/tidlige morninger, Billie Holiday og jeg har tapt et veddemål. Mange mange ganger faktisk. Sånn har verden sett ut, sånn ca. Prøv å finn hipsteren!

Jeg har også fått oppleve at Odd Magnus faktisk snakker som Tina i Tina og Bettina sin videoblogg. Det er litt skummelt. Fin fyr.

Har prøvd å lese meg opp på motorteknikk i kveld, men det endte med at jeg så på "An idiot abroad" i steden, etter tips fra en kjekk fyr. Alle vet at kjekke fyrer, ja de vet best. Et av nyttårsforsettene mine var å bli mer naiv, så vi går for dét. Måtte bryte det av med Radioresepsjonen på tv, men da kunne jeg jo se på det og lage sjokoladegodteri samtidig. Som vanlig ble jeg både mett og kvalm etter én, så jeg spiste 4 til og har nå 25 i fryseren. Kjekt om jeg ikke skulle gidde å lage middag en dag. Ettersom jeg vaska lua mi i går, og at jeg ikke bare har en vaskemaskin som spiser sokker, den lager også nemlig hull i ting (fikk den av eksen, jeg tror de kaller det karma), så sitter jeg her og syr. Jeg er så hardcore at jeg syr med fiskesnøre, det tåler jo alt!

Ja, se og se, det er jo føkkings usynlig, og sånn som jeg syr så er jo det greit. Men hey, jeg kan sy! Ser du mamma, når du har sydd ting for meg er det ikke fordi jeg ikke kan, men det er en datters oppgave å få sine foreldre til å fortsatt føle seg nyttige, selv når vi har blitt store fugler som har flyttet ut av redet. Og til dere andre, nå har dere fått bilde av en usminket Tiril også,  som jo er sånn jeg trives best. Skulle gjerne satt inn et smilefjes her, men er vel ikke så vanskelig for dere å bare sette inn det gliset som er rett over her. Nå skal jeg sitte foran datan til Håvard logger seg på, for vi har avtalt en skypedate nemlig. Den første uka i februar. Jeg kommer til å sitte her en stund. Hvem er det som drar til Argentina, får seg kjæreste og blir der, liksom.

Jeg, om jeg hadde hatt pengene. Ikke kjæreste delen, men har hørt at øllet er godt der, og det er bra nok for meg. Ja, det var nok rambling, jeg har et sengetøy som skal repareres her også, men det har jeg matchende tråd til. Oh yeah.

PS; Jeg vil bare at folk skal tro at jeg er husmor. Jeg tar aldri oppvaska ved mindre jeg må, og jeg støvsuger bare fordi jeg ønsker meg en hund. Er litt det samme, har den i bånd og den spiser alt den kommer over, til og med sokkene mine (den også).

Når man forsover seg og man bare har et stk ubrukelig forelesning, ja da gjør man det beste ut av resten av dagen. Da laster man ned 'Episodes' og satser på at det er bra. Man ser gjerne alle 4 episodene, bare for å gi det en sjanse, Matt LeBlanc er jo med. Når man fortsatt er i tvil, ja da er det bare å lage en kopp te. Når te ikke holder, så lager man egg og bacon til frokost, helten skal jo duge. Når det er gjort tar man oppvaska, men bare nok til at man har noe å gjøre senere på dagen også. Når man er ferdig med dét kan man jo dra for å trene litt før man klatrer. Her er det viktig at piercingen matcher sportsbh'en.

Når dette er gjort er man klar for å klatre litt. For å feire at man kom over overerhenget er det  å spise boller en fin måte å gjøre det på. Siden man alikevel skal feire at man har fått verv i tilsetningsutvalget og at man skal på landsmøtet til NSO (Norsk studentorganisasjon) og snart skal treffe alle de du møtte på møtet i fjor, ja da kan man ha både peanøttsmør og honning på. Å se igjen både han som sender postkort og fine sanger fra youtube, og han som sender slibrige meldinger på facebookchatten, samtidig som man får sove på hotell i sin egen hjemby, det er priceless. Er man heldig kommer jentene fra Ålesund også.

Om man fortsatt, mot formoding, er godterisyk etter å ha spist alle bollene alene, da kan man kjøpe litt godteri. Det er helt lov. Det jeg ikke vil anbefale derimot, er å gjøre dette på nettet. Det tar tid før det kommer frem, uansett hvor mye du titter ned i postkassa.

Faen.

For de som trodde at dette var en guide for hvordan man ikke forsover seg, fortvil ikke;

1: Kjøp en vekkerklokke.
2: Still vekkerklokka til ønsket tidspunkt.
3: Stå opp.

Det er nummer 3 her jeg har problemer med, men da pleier jeg bare å gjøre et nytt forsøk dagen etter.

Hjemmehelg med gullrekka på NRK (nett-tv, jeg er en av de som snylter på lisensen siden jeg ikke har tv), hjemmelaget sjokolade (snickers og kokosfyll) og sandwicher. The best of Vaya con Dios, boka 'Frihet' av Jonathan Franzen, og en skogstur. Skulle kjøre helt frem til hytta til ei venninne, men når bilen sklei ned den bratte bakken den tredje gangen, i retning bratt nedoverskrens med hundre trær langt der nede, ja da ble det en ekstra gåtur. Akkurat nå gleder jeg meg til mandag og lønn, for da slutter jeg tidlig på skolen og skal kose meg i mange timer på Norli, for selv om termodynamikk og motorlære er rasende festlig og sånn, så er det ingenting som måler seg med å ta seg tid til å se seg om i bokhandelen. Jeg har prøvd å ikke sette av tid, men da rekker jeg ikke avtaler, får parkeringsbot eller blir sittede i kokebokavdelinga (der er det en stol nemlig) fordi jeg har glemt å spise. Ikke denne gangen nei. Får kanskje kjøpe et 'unnskyld' kort til fetter Jon også, for sist vi var i familiebursdag ga jeg han en god klem og tenkte at den genseren han hadde på seg var både fin og myk. En skikkelig fin genser der altså. Etter å ha kommentert det etter en stund sa han følgende "Takk, jeg bare fant den i skapet mitt. Jeg tror det er en jentegenser, bare se hvor kort den er på armene!' I det jeg spør om den er fra Bik Bok sa han noe sånn som 'Ja, men det gjør ikke noe, nå er det favorittgenseren min'. Det er da det gjorde skikkelig vondt for meg å si 'Du Jon? Eeeehm. . . den er min.'

Jeg måtte følge etter han hjem for å få den igjen, og jeg har skikkelig dårlig samvittighet, men den genseren er priceless. Men det er jo lov å prøve med et kort?

Her er Jon i genseren. Se så lykkelig han er:

Vi har ikke prata siden.

Noe av det jeg liker best:

Lage dikt om hvordan folk skal huske at søster heter Julia, ikke Julie.

Random lapper:

Lapper med autorafene til Skambankt (nå rammet inn og ved siden av senga, som jeg lovet.)

Når jeg og Sophie ser hvor mange smørbukk papir vi får gjemt inne i pelsen til Lupus Nilsen.

Når Eivind sender meg melding om vi skal måke taket til mine besteforeldre. Vi er ikke kjærester og ikke i familie, så what gives. De er samlere, by the way. Man ser det kanskje ikke så godt på bildet, men . . . :

Dette synet er vel det eneste artige når man våkner opp en søndag etter nach. Martin og Kjetil her altså.

Andre observasjoner gjort i det siste:

Noen ganger er det en fordel å fylle på spyleveske før man kjører på E18:

Å sitte ved siden av Martin i forelesningen kan noen ganger være en utfordring . . :

Jeg liker godt at man kan trykke på "Ingenting å angre" etter klokka 00.00 en sen kveld på telefonen:

Jeg syntes også at jeg begynte å bli litt kjedelig, så da var det bare å  begynne på klatring igjen (begynte på nivå patetisk, går bare oppover derifra) og i dag er det skyting på Tønsberg pistolklubb. Var jo medlem i Sandefjord et par år, så det blir spennende med nytt sted og nye folk. Er nesten bare folk over 60 år der alikevel, så greit å ta på seg refleksvest før man går dit, bare sånn for sikkerhetsskyld.

Skal aldri kjede meg igjen, nemlig.

Okæi, så vi kunne argumentere til vi ble blå med at Krekar burde vært den som forlot landet i steden for Maria Amelie. Han har tross alt like mye å gjøre i Russland som det Maria har. Ingenting. Nei, vent, etter i dag så ser det ut som han har mer å gjøre i Russland enn det Maria har, det var jo en selvmordsbomber som fant ut at det var det han hadde lyst til å bruke livet sitt på. Flaks for Arbeiderpartiet at han valgte den andre flyplassen i Moskva, for det hadde neppe gått i boka som en tilfeldighet om det hadde rammet Maria. Flaks og flaks, jeg kommer aldri til å stemme Ap igjen, og det til tross for at jeg er med i Auf. Tror ikke jeg skal være det så mye lenger heller. Nå som hun rare nestlederen i Krf ikke er dèr mer heller, så får jeg vel finne på noe annet. Det siste der var en spøk, for de som ikke fikk med seg det. Litt god gammaldags sarkasme. (Er lesere over 45 år her, ta hensyn! Jeg hadde ikke tatt i Krf med ateistildtanga mi om det hadde vært den eneste muligheten engang. ) Men ja. Krekar ledet vel en slik en selvmords-camp, gjorde han ikke det? Nå fryder jo politikerene seg over at de får ut begge to. På en annen side så det nesten ut som om Krekar var så lei av argumentet, (eller om det var et tegn på sympati) så han sier jo snart 'Hei hei hjemland'. Det må jo være fint for han. Maria derimot synes ikke det er stas. Den familien som hadde vært her de siste 7 årene og som hadde røtter i Tønsberg syntes heller ikke det var stas. De som blir ressurser for Norge, de trenger vi jo ikke. I mitt stille sinn håper jeg i alle fall noen finner en løsning for Maria's foreldre. Å være mor som må se på små filmklipp av at datteren blir sendt ut av landet kan umulig være lett å svelge. Etter absolutt alt jeg har lest hadde jeg vel strengt tatt gjort det samme som de foreldrene, og jeg hadde neppe bedt barna mine om å melde seg til politiet som papirløse når de ble myndige, bare for at de ikke skulle bryte loven. Når politiet sender ut ei på samme alder som meg selv, men med høyere utdanning og garantert snillere, ja da får jeg litt lyst til å gjemme meg under en stein. Det burde Norge føle også.

Det første jeg la merke til når avisene annonserte at Maria kom til å bli sendt ut var at alle de som egentlig ikke brydde seg eller synes det tydeligvis har vært for mye nyheter i avisa dems, turte å si det høyt. Det blir ikke diskusjon uten forskjellig engasjement, men to uker etterpå er vel like hensiktsmessig som å gå med solkrem under burka. Det er mange vi kunne ha sendt ut av landet i steden for Maria, så det er liksom ikke et argument. Siv Jensen kan du få gratis av meg. De som lærer barn blokkfløyte i steden for noe gunstig som ukulele/gitar også. Som vi vet er:

Blokkfløyte = Stående utenfor det lokale kjøpesenteret. 
Gitar = Superstjerne.

Jeg på min side gleder meg til å se Maria som frivilligansvarlig på Slottsfjellsfestivalen igjen, for det er en strålende jobb hun har gjort. Den norske regjeringen derimot kan gå å slikke saltstein i ørkenen. Det er min menig da. Det kan diskuteres til man blir blå, men å vise litt skjønn gjør til og med NAV. Jeg mener. . .NAV. 'Nuff said.

På jakt etter litt frokost går Alex og meg nedover byen i rolig søndagstempo, før Alex plutselig utbryter i en altfor munter tone ; "Se Tiril, sykehuset! Det er der vi skal dø en dag!". Ja. . .  Gullkorn nummer to var når jeg syntes at bensinprisen er så dyr for tiden, men fra Alex kommer dette; "Jeg synes det er kjempe billig jeg! (Her løfter jeg på øyenbrynene og ser litt rart på han). Om du tenker deg alternativet, som å gå eller sykle til skolen, så er det faktisk ikke så ille. Skal bli ganske dyrt før jeg gidder å ta bussen til jobben på vinteren" Jeg må si at han fikk et poeng der. Jeg burde vel heller strengt tatt revurdere å faktisk kjøre bil til butikken, som ligger 15 min unna i gåavstand, og det er inkludert et stk tryning på isen.

Dagens åpenbaring kom når jeg lurte på hva jeg tenkte når jeg la rydde og vaskedagen min til en søndag. Jeg skal gå å fundere på det nå mens jeg skrubber komfyren. På en annen side har frieriene kommet som perler på en snor denne helgen, som når jeg spurte Henrik på konserten om vi skulle ta en kaffe en dag, så var svaret "Jo, men kan vi ikke bare gifte oss da?" Det andre var nettopp på chatten som jeg en gang i blandt lar stå oppe når jeg dør av kjedsomhet. Ikke så værst det heller. Jeg liker å ha mulighetene åpne når jeg kommer hjem fra sjøen, en gang i tredveårene for å reprodusere. Eller bare finne en surrogat, siden jeg helst vil jobbe. Du vet, det enkle er ofte det beste.

23:01

Etter litt bla bla bla. . .;

Tiril: Ja, jeg også. Er nesten inne på noe selv her, men holder meg sånn kynisk kald en stund til

hehe